Finnes det etisk forsvarlig bruk av generativ KI? ⋆ Kontekst
Kommentar

Finnes det etisk forsvarlig bruk av generativ KI? 

Den offentlige samtalen ser ut til å ha beveget seg fra om vi skal bruke generativ KI, til spørsmålet om hvordan, skriver Hilde Halvorsrød.  

«[A] grotesque mockery of what it is to be human».  

Slik responderte musiker Nick Cave på en låt laget av ChatGPT i «hans stil».   

ChatGPT er selskapet OpenAIs chatbot for generativ kunstig intelligens (KI). 

Dette var rett etter lanseringen av verktøyet høsten 2022. Jeg vet ikke hva Cave mener nå, men selv synes jeg fremdeles det er en svært treffende betegnelse på hele fenomenet generativ KI.  

For meg, som har skriving som mitt kunstneriske og yrkesmessige virke, blir det fort personlig: Det å la en datamaskin generere, disponere eller «forbedre» en tekst for meg føles like fjernt, og like etisk problematisk, som plagiat, eller som å bare be noen andre skrive for meg og så å ta æren for det.  

Jeg har derfor aldri prøvd verken ChatGPT eller noe som ligner, og jeg kommer heller ikke til å gjøre det, så lenge det er mulig å unngå. Det første jeg gjorde da Microsoft ubedt ga meg KI-assistenten Copilot som standardinnstilling hver gang jeg åpner et Word-dokument, var å finne ut hvordan man skrur den av. Det går heldigvis an. 

Fremdeles har det ikke kommet noen formelle krav eller forventninger i min retning om å ta generativ KI i bruk, snarere tvert imot. Jeg merker likevel hvordan det kryper stadig nærmere. Forkynnelsen om hvor tidsbesparende generativ KI er, kommer fra venner, kolleger, og medieoppslag om 50 prosent økning i effektiviteten. 

Senest i går støtte jeg på et menneske som i en formell sammenheng ville løse en uenighet ved å «spørre ChatGPT».

 Store konsekvenser for kulturlivet

Men dette handler selvsagt ikke bare om meg: Ettersom KI-botene kan generere alt fra bilder til musikkverk, har den voldsomme utrullingen av ChatGPT og alle dens avarter og konkurrenter vidtrekkende konsekvenser for hele kunst- og kulturfeltet. Det er allerede svært merkbart i mange bransjer; grafiske designere, oversettere og komponister mister jobber i fleng, og KI-generert musikk oversvømmer ulike strømmetjenester og plattformer. 

Den offentlige samtalen later i noen grad til å ha kapitulert: Stadig oftere ser det ut som diskusjonen handler om hvordan man skal bruke generativ KI, snarere enn om. Nå sist i nyhetsbrevet fra Bokklubben, der hovedoppslaget var «Kom i gang med KI!», etterfulgt av reklame for en rekke bøker om temaet. 

De ivrigste ververne forsøker å trekke opp en skillelinje mellom «riktig» og «gal» KI-bruk. For eksempel ved å bare la den gjøre store, organisatoriske oppgaver og ikke slippe den til som skapende kraft.  

Ulike aktører lager sine egne, påstått «stuerene» versjoner av generativ KI. Universitetssektoren har tatt i bruk Sikt KI-chat, VG har lansert tjenesten HeiVG, dels til sterk kritikk, skal sies, i tillegg til den allerede nevnte Copilot fra Microsoft.  

Tiden som forsvant

Men lar det seg i det hele tatt gjøre å skille mellom mer eller mindre «riktig», eller etisk, bruk av KI? 

Én ting er at argumentet om å spare tid får meg til å lure på om alle bare har sovet seg gjennom de siste tiårene med rivende teknologisk utvikling. Tidsbesparelse har vært et sentralt argument for å innføre ny teknologi siden begynnelsen. Men hvor er denne tiden? Hvem er det som har fått den, og hva bruker de den til?  

Det er et svært kortsiktig argument: Tidsbesparelser følges alltid hakk i hæl av krav om økt effektivisering. Det blir aldri noe mer tid i regnestykket. Det eneste som øker, er forventningene til hvor mye det er mulig å få gjort på en arbeidsdag.  

Massivt behov for tyveri og energi 

Samtidig er det to veldig store problemer jeg ikke ser noen vei utenom, sånn som generativ KI fungerer i dag. Det ene er at enhver kommando til ChatGPT eller lignende tjenester bruker helt enorme mengder energi. Det kan være så mye som fem ganger så mer et vanlig Google-søk.  

Det andre er at de mest effektive modellene er basert på åndsverktyveri i stor skala. Under Tidsskriftdagen 27. mai la Erik Bolstad, sjefredaktør i Store norske leksikon (SNL), fram noen ganske ville tall om Open AIs trening av ChatGPT. For det første har de lastet ned leksikonets omtrent 200 000 artikler mange millioner ganger. Det har de ikke lov til. Dette har skjedd til tross for at SNL gjentatte ganger har tatt kontakt og bedt dem eksplisitt om å la være.  

Ifølge Bolstad skyldtes dette at OpenAI hadde et svare strev med å finne nok materiale å trene språkmodellen sin på. Han sier de lastet ned hele internett to ganger, matet den med 300 000 bøker og alt innhold i alle videoer på YouTube. I tillegg har de brutt seg inn i en rekke ulike databaser uten tillatelse.  

Internasjonalt har mange store aktører på kulturfeltet gått til søksmål mot KI-selskaper for å ha benyttet rettighetsbeskyttet materiale, for eksempel i musikkbransjen.

Enn så lenge – la være

Denne typen KI-verktøy fungerer altså ikke etter hensikten uten tilgang til så godt som all verdens åndsverk.  

Tek-gigantene har åpenbart ingen planer om å gjøre rett og skjell for seg og godtgjøre rettighetshavere av egen fri vilje. Etter hvert som nasjonale og internasjonale lovverk snegler seg etter utviklingen, kan de kanskje i noen grad tvinges til det. 

Enn så lenge virker det innlysende for meg at all bruk av KI-verktøy forutsetter, og derfor indirekte legitimerer, store mengder åndsverktyveri. De alternative verktøyene nevnt over er også basert på OpenAIs språkmodeller. 

Derfor mener jeg den viktigste diskusjonen for veldig mange og på veldig mange områder, fremdeles må være hvorvidt man skal ta generativ KI i bruk, eller la det være. Og for meg er det ingen tvil – så lenge det ikke finnes kompensasjon for bruk av åndsverk eller en plausibel løsning på den vanvittige energibruken, kommer jeg til å la være.